Hvorfor skal man ikke få reeksportere sin nyimporterte gammelbil?

gjengitt med tillatelse fra Ronnie Krabberød

 


 

 

 

Det våres - endelig vil nok de fleste si. Det har vært en lang vinter. En bekjent på vestlandet ringte meg for en tid tilbake, han lurte på om jeg visste om noen Chevrolet Convertible'55 eller '57 for salg. Abstinensene hadde tatt ham. Jeg leser ikke mye kjøp og salgspalter, så jeg måtte bare medgi min uvitenhet, men jeg hadde i hvert fall ikke sett mange slike biler i det siste. Det hadde ikke han heller. Han hadde trålet landet, men svaret var stort sett det samme overalt - bilene var solgt til kjøpere i utlandet.

 Hvorfor? Årsaken er faktisk svært åpenbar. Vi nordmenn er dessverre ikke villige til å betale hva bilene er priset til på det internasjonale marked, og da er det andre som plukker dem opp. Tidligere var det vi som handlet utenlands. Da syntes vi det var gøy. At andre land mistet sine klenodier angikk da ikke oss. Vi hadde ikke noe bedre råd da enn nå, valutaen var ikke nevneverdig sterkere enn nå, snarere tvert om. Men prisene var vel lavere. Vi handlet nok heller          - ikke fordi vi var klare for å gjøre noen kjappe kroner når prisstigningen kom. Vi gjorde det bare fordi vi ønsket en spesiell bil.

Men en dag legger interessen seg eller det er noe annet som frister, og for de fleste betyr det at garasjen må tømmes for å få plass til noe nytt og det trengs vel oftest litt økonomiske midler også. Men drømmen i utlandet er blitt betydelig dyrere siden sist gang det ble importert bil, prisene i Norge er derimot stabilt lave. Hva skal da den bilselgende bilkjøperen gjøre? Være villig til å ta et betydelig tap fordi vi her hjemme ikke har våknet eller liker å sitte og vokse på lommeboka, eller skal han/hun se seg om etter kunder som er villig til å gi tilbake hva det har kostet og kanskje litt til, slik at det nye prosjektet kommer litt nærmere mulighetens grense?

All fornuft sier at man selger til den som betaler, om det nå er i Japan, USA eller på Toten. Men det siste er like lite sannsynlig som om det var en fra Oslo. - Dyrt, sier vi med et fnys, men da må vi også tåle å tape. Tåle å se at grombilene går ut igjen.

 For sannheten er jo at de fleste har kommet inn de senere åra. Antallet opprinnelige norske biler er beskjedent i den samling vi nå har med eldre entusiastbiler. Jeg husker godt den tiden det fantes fem Chevrolet Convertible '55, '56, '57 i hele landet. Vi visste også hva eierne het. Det er mange år siden. Så flommet landet over av biler. Men interessen sank, prisene raste, og har forblitt lave. Dette gjør merkelig nok norske kjøpere til tapere, for utenlandske kjøpere ser på Norge som et land der man kan plukke godterier nærmest gratis, og de tar for seg.

 Nå kommer vi nok aldri tilbake til en nasjonal bilpark som den vi hadde før 30-årsregelen ble innført. Fortsatt finnes det en mengde gamle biler i Norge, men de virkelig gode eksemplarene, de som klarer å attrahere kjøpere utenlands, ser dessverre ut til å forsvinne i stadig striere strømmer. Med internett finnes det ikke lenger noen grenser. En person på Toten sitter ikke lenger alene med sin interesse og annonserer i Aftenpostens torsdagsutgave. Han annonserer nå på nettet og plutselig kan han rent teoretisk ha alle verdens øyne rettet mot seg og sitt salgsobjekt. Det var vel landsmoderen som så observant meddelte at "Norge er et

lite land i verden", men vi tilhører verden, og der rår pengene. Money talks!

 Vi sier heller at det er for dyrt. Og har kanskje rett. For er en snart femti år gammel Chevrolet som kostet et par tusen dollar ny verdt opp mot $ 100.000 dollar i dag? Markedet, det vil si de som er interessert i en slik bil, mener ofte det. I hvert fall for strøkne og selvsagt ettertraktede modeller. Derfor blir vi nordmenn tapere. Vi er ikke villig til å betale like mye for en hobbybil som mange utlendinger, og da må vi bare innse at vi får være dem foruten akkurat som vi var for 50 år siden. Det paradoksale er at vi betaler mye for nybiler som faller i pris, men vegrer oss mot å betale for samleobjekter som mest sannsynlig medfører en avkastning.

 Vi nordmenn er mer velstående enn de fleste, men samtidig mer knipne enn noen gang. Det er kanskje på tide igjen å ta fram Gros lille perle "Norge er et lite land i verden", men sette det inn i en mer moderne form: "Norge er i verden." La oss forbli det, som en del av verden. Og når det gjelder prisen på "gammelt skrot", så får jeg bare gjengi en sticker klistret på en bil der den interesserte kjøperen forsøkte å knipe på læret: Pay up you sucker! Dette gjaldt faktisk en berømt europeisk bilprodusent, så det er altså ikke bare Ola og Kari Nordmann som holder igjen. Men da får vi også innse at objektene finner andre eiere enn norske og la være å klage. Slik er verden, uansett hva vi måtte mene.

 Men det er en ny forskrift som kanskje vil demme opp for eksporten. Kulturdepartementet har nemlig fått gjennom en forskrift som skal stoppe salg av eldre gjenstander til utlandet. Dette er nok sikkert ment å forhindre at vi selger Osebergskipet, Holmenkoll-bakken, Borgund stavkirke, gamle framskap fra Hallingdal, Brudeferd i Hardanger og kanskje Skrik utav landet, men hva pokker har dette med 50 år gamle biler eller bildeler å gjøre?

 Hvis det gjaldt en av de seks Troll bilene, så kan jeg vel innrømme at det handler om norsk kulturhistorie. Men dersom noen ønsker å reeksportere en utenlandsk bil som er mer enn 50 år, og skal måtte spørre det offentlige om lov for å gjøre dette, blir det bare for dumt. For hva har vel en nylige importert bil eller motorsykkel eller trebåt med norsk kulturhistorie å gjøre? Like lite som en medtatt ølbrikke fra sydenferien. Dette er tåpers verk, men offentlige papirflyttere klarer tydeligvis ikke å fjerne seg fra sine stadig tilbakevendende avsindigheter. Derfor kommer dette til å bli en av svært mange lover og forskrifter som folket med et skuldertrekk kommer til å ignorere. Men på kontorene er de sikkert lykkelige over å ha fått til enda et godt stykke arbeid. Kan man våge å drømme om en styrt avvikling av hele virksomheten?

 Ronnie K.

 

 

 

 

 

Right On har egne nettsider, men de er dessverre ikke så oppdaterte som en kunne ønske seg. Du finner den iallfall på www.righton.no

 

 


les hva svenske Power magazine skriver her
 

 

 

Hva synes Du???

 

bruk gjesteboka og luft din mening!